Vilde
20. apr. 2020
Klarer, gjennom boka, aldri helt slippe den gufne følelsen som følger å lese om frontkjempere fra SS. Boka gjør mye for å unnskylde og å prøve å skape sympati for denne frontkjemperen (og andre med ham). Det er sikkert riktig at mange av frontkjemperne ikke var vakter i leirene, men det er fortsatt viktig å ha klart i tankene alt det pisset om rene raser og arisk overlegenhet denne organisasjonen stod for. Hva har forfatteren utelatt? Hava er glattet over? At de hadde det tøft i fangenskap er prinsipielt ikke riktig, men det er for meg vanskelig å ha sympati med SS-soldater. Det er alltid et motiv for å skrive slike bøker, og i denne kommer det klart frem synes jeg.