”Til syvende og sist burde vi mennesker ikke spørre hva meningen med livet er, men heller innse at det er oss selv som blir spurt.” Dette er én av konklusjonene som Viktor E. Frankl trekker i logoterapien, som han utviklet på bakgrunn av sine tre år som konsentrasjonsleirfange. Ønsket om å få teoriene sine utbredt gav ham meningen med livet, og gjorde ifølge ham selv at han overlevde de umenneskelige vilkårene. I logoterapien blir viljen til mening framhevet som menneskets viktigste drivkraft, i motsetning til Freuds viljen til lyst og Adlers viljen til makt. Den bygger på den moderne eksistensialismen, som tar utgangspunkt i menneskets frie valg og ansvar framfor å oppfatte det som maskinelt og determinert av arv og miljø. Logoterapien, som i dag utøves på flerfoldige klinikker verden over, beskrives klart og enkelt i bokens andre halvdel, mens første del beskriver Frankls opplevelser som konsentrasjonsleirfange - en beskrivelse som er spesielt rystende på grunn av framstillingens nøkterne og analyserende form. Livet må ha mening (Trotzdem Ja zum Leben sagen) er en av få bøker som konstant har vært på markedet siden utgivelsen i 1947. Den er gjenopptrykt i utallige opplag, og på bibliotekene står man fortsatt i kø for å låne den. Den er solgt i millionopplag verden over, og er listet som en av de ti mest innflytelsesrike bøkene i USA. ”Denne mannen opplevde ubegripelig lidelse og skrev deretter den definitive boken om lykke.” – Huffington Post. ”Hvis du bare leser en bok i år, bør det være denne boken av Frankl.” – Los Angeles Times. Viktor E. Frankl (1905-1997) var professor i nevrologi og psykiatri ved Universitetet i Wien. I 25 år ledet han Wiens nevrologiske klinikk for folk uten midler. Logoterapien og den eksistensielle analysen hans er kjent som den tredje wienerskolen i psykologi. Han ble utnevnt som professor ved Harvard, Stanford, Universitetet i Dallas og Pittsburgh, og var professor i logoterapi ved USAs internasjonale universitet i San Diego, California.