Interessant og relativt enkelt og uakademisk språk. Forfatterens subjektive oppfatninger om dekonstruksjonisme og Derrida kommer veldig tydelig frem. Problemet er ikke at han kommer med sine subjektive meninger i seg selv, men at han fremsetter disse meningene som om de var ubestridelige sannheter. Det gjør lytteropplevelsen både kjedelig og unødvendig innviklet. Man må hele tiden spørre seg: Er dette noe alle mener, eller fins det motstridende perspektiver på dette punktet?Strøtanke: Genuin subjektivitet er aldri problematisk, tvert imot er det det mest rasjonelle du kan etterstrebe. Påtatt objektivitet derimot ser jeg som en farsott som herjer rundt og bryter ned liberale demokratier verden over. Hvis de skal overleve, må de erkjenne og anerkjenne sin irrasjonelle subjektivitet, deretter kan vi bare mene og synse så mye vi bare vil! Slik jeg ser det, er vi alle følelsesmennesker – og «forstandsmenneskene» er i virkeligheten de følsomste av oss alle.