Jeg ser at flere kritiserer de mange narrativene og at «det blir litt mye hest». For meg, ei hestejente som lærte meg å stave «przewalski» på barneskolen, og som synes «Mannen som elsket Sibir» er en av de største leseropplevelsene jeg har hatt de siste åra, var dette en nydelig foreløpig avslutning på Klimakvartetten, og jeg satte pris på hver enkelt stemme. «Bienes historie» satt i meg lenge, mens det tok lang tid før jeg syntes det blei noe schwung over «Blå» (om det i det hele tatt skjedde), og jeg brydde meg ikke nevneverdig om karakterene heller. «Przewalskis hest» gir både håp om framtida og visshet om hva som vil skje om vi ikke skjerper oss og jobber like hardt for å redde hverandre og verden som Karin jobber for hestene sine, Mihail for kjærligheten og Eva for sine to folk. Slutten gjorde at jeg sitter her med klump i halsen og er rørt over at vi mennesker evner å tilgi og starte på nytt.

Likte særdeles godt Bienes historie og Blå, men denne var skuff. Kan hende årsaken er at jeg leste de to andre bøkene, mens denne lyttes til. Jeg synes det er for mange karakterer å holde styr på, og at historien er for dyster. Klarte å holde ut fem timer, men da orket jeg ikke mer.

Fin historie, men litt langdryg. Litt for mye hest

Enda en nydelig bok av Maja Lunde som setter uforglemmelige spor.

Første gang på lenge jeg har lest en bok med hest i tittelen, som faktisk handler om hester. Veldig forfriskende og som de to bøkene før denne, helt nydelig skrevet og skildret. Motiverer for bærekraftige tiltak, og gjør at man setter pris på at det ikke er gått lenger.

Fin historie

Like viktig som dei to første i serien, og ho favner om mange tema.

Kjempebra bok, om et viktig tema!

Sett tankane i sving, og ei anna forståing av alvoret med global oppvarming.

Nydelig