Ragnhild Elise
26. jun. 2021
Uthaug's beskrivelse av det mørke, unevnlige livet på Ørlandet, gir sinnets dystreste irrganger likevel gjenkjennende grøss. Så usentimentalt, så fælt og likevel så levende skrevet at luktene av spy, tang og sæd, samt bildene av ungt,blankt hår på et hode med forventninger til det livet som aldri blir noe av, og rauting fra en vanskapning som går med kalvebjelle og spiser gress, får Maren Uthaugs bok til å skinne blant de ypperste av alle slektsromanene jeg har lest!Dette er uutholdende vond lesing, men likevel umulig å legge fra seg. " .........Det er synd om manniskan ".