'Nå hadde han sett et dødt menneske. Nå visste han at det var sant. At han ikke alltid skulle være her. Han hadde sett noe som ikke var for ham, men nå var det blitt hans likevel. Moren hadde gitt ham en ørefik, det var ikke rettferdig, og litt etter hadde hun begynt å gråte og si navnet hans om og om igjen. Han kunne fremdeles kjenne høyre øre gløde, nå flere timer senere. Han blåste på en inntørket flue i vinduskarmen. Han kunne ikke forstå henne.' Novellen er hentet fra Ingvar Ambjørnsens novellesamling 'Sorte mor', som utkom i 1994. Novellene handler om menneskets ensomhet, om den avgrunnen vi alle bærer i oss. I et korthugget språk, der alt vesentlig er ryddet til side, fremstår portretter og indre landskaper som noe både gjenkjennelig og urovekkende.